To gamle damer. Av P.B. Phillips

Det var en gang, for ikke så lenge siden, to gamle vesker.

​

Den ene gamle vesken holdt den andre gamle vesken, holdt henne tett og nær.

Den andre gamle vesken inneholdt alt som den ene gamle vesken noen gang hadde holdt kjært.

​

Uten den andre gamle vesken hadde den ene gamle vesken ingen fortid.

Uten den ene gamle vesken hadde den andre gamle vesken sannelig ingen fremtid.

​

Den ene gamle vesken oppbevarte minnene sine i den andre gamle vesken, slik at fortiden kunne vises frem.

Den andre gamle vesken holdt på minnene til den ene gamle vesken, men hadde ingen egen historie.

​

Den ene gamle vesken var fillete, forslått, sjelen og ånden hennes var knust.

Den ene gamle vesken skrapte ved et uhell opp den andre gamle vesken og forårsaket at noen hull åpnet seg.

​

For moro skyld jobbet den andre gamle vesken et papir gjennom et hull, og sendte det av sted med vinden.

For moro skyld ble den ene gamle vesken slått og sparket av dem som aldri hadde syndet.

​

Den ene gamle vesken grep den andre gamle vesken med en fryktelig stramt grep.

Den andre gamle vesken prøvde av alle krefter å beskytte den ene gamle vesken mot tenåringsjenters ondskap.

​

Men slagene regnet ned da den ene gamle vesken falt forsvarsløs til gulvet.

Den ene gamle vesken hadde blitt sparket veldig hardt, for lenge, lenge siden;

​

Da den ene gamle vesken var ung, vakker, og inni seg bar hun ett dyrebart liv til.

Den andre gamle vesken hadde vært en pute mens den ene gamle vesken hadde mistet babyen sin, 3 måneder for tidlig.

​

Den andre gamle vesken holdt trygt på det elskede ultralydbildet i 30 år eller mer.

Men bildet ble tråkket ut av den andre gamle vesken, mens den ene gamle vesken døde blødende på gulvet.

​