Fólkvangr – Freyjas mark. Et utdrag fra The She of We.
Av P.B. Phillips

Freyjas mark

 

Himmelens blomst lyser opp klippene, i de norrøne fjell.

Små handelsbåter kruser innsjøen, og etterlater ekko av sin ferd.

​

Freyja på toppen av fjorden, under vinterens dype dvale.

Via en trofast ørns øye, skuer hun fra fjern dvale.

​

I en beskjeden hytte, innpakket i tepper, krøket sammen ved peisen.

En ensom sjel sender en bønn, til Henne som er høyere.

​

*

​

“Evig livs gudinne, som vandrer på de høye marker der oppe.”

“Vennligst stig ned til bredden og bring vår kjærlighet tilbake til meg.”

​

“Den ligger i et begravd hjem, skjult for nordavindens støt.”

“Jeg ber deg om å gi, den ømme gleden fra vår fortid.”

​

“Når solen stiger høyere, gjenfødt fra sørlige strøk.”

“Alltid vil jeg hilse deg, med lovsang og eldgamle rim.”

​

*

​

Livet har sin endeløse syklus, drevet av kjærligheten til fremtidens fortid.

Dagen følger alltid natten, den første skal bli den siste.

​

Alle vet at stjernene snur, og tiden vil kreve sitt.

Troen tillater de adskilte, drømmen om å bli hel.

​

Freyja vil drive ned fjellsiden, når våren kommer.

Først når Hun gjør det, vil de bortgangne sjeler gjenforenes, være sammen; ett.

​

*

​

Elizabeth Blake (Edgeworth Bess) år 1698.

Fra romanen: The She of We.

​