Musens hus.
Av P.B. Phillips
Det var en gang en mus
Som bodde i et hus.
Med vegger laget av jord
Og et tak av torv.
Som drømte om et hjem
I presidentens sone.
Et palass, i gull, sølv og messing
Ikke et gjørmete tak dekket av gress.
Og han ville ha gulvvarme i tillegg.
Så han sparte og slet
Alle feriene sine ofret han.
Jobbet til potene var helt røde.
Og uansett hvor hardt han prøvde,
Solen fanget ham aldri i sengen.
Han var oppe med lerken
Industriens lyse gnist.
Til pengene hans tårnet seg opp i banken.
Nå var han klar
Besluttsomheten hans var stødig som fjell.
For å finne en flott utsikt
Ingen mulighet lot han gå fra seg.
For å finne sin store sal
Uten en eneste lekkasje.
Plassert i et landskap, verdig gudene.
Hus, hundegårder, staller
alle med matchende gavler.
En kilometer lang innkjørsel,
Og porter 6 meter brede.
Garasjer for 10 biler
Et sted som kunne måle seg med Romanov-tsarene.
Den storslåtte av alle storslåtte landsteder.
Møblene skulle være Hepplewhite
Tapet med blokktrykk, elegant og lyst.
Saler av utsmykket gotisk storhet
Forgylte rokokko-detaljer, som overgikk selv Bamburgh.
Hageanlegg av Capability Brown ville fjerne enhver rynke,
fra besøkende som kom ned fra byen.
Hertuger, grever og baroneter
Ville ankomme med fioliner, fløyter og klarinetter.
For å spise og danse hele natten
Under lyset fra krystallkroner.
Glamour og glede
Fra yppersteprest til lekfolk.
Festene ville være byens snakkis.
Når det var tid for å dra
Ingen dame i taftkjole,
Ville ønske å dra før daggry
Som en ensom bonde i sjakk.
En gang stolte unge herrer
Ville dra som gamle ender.
Overdådigheten ville slå pusten ut av dem.
Dette var musens drøm
Hans sjel, hans plan.
Men ting går ikke alltid som man ønsker.
Ting tok en vending
Som vi snart skal lære.
I 40 lange år hadde han jobbet, spart og slitt.
Men på bare én dag ble alt fullstendig ødelagt.
Timingen hans kunne ikke vært verre.
Han investerte alle sparepengene sine samme dag,
Sørhavsboblen hadde sprukket.
Gammel nå, alene, helsen borte.
Legene prøvde alt de kunne
Men blodet fløt ikke helt som det skulle.
Musen hadde ignorert gleden i livet sitt,
Ingen tid til venner, barn eller kone.
Han innså for sent
At skjebnen var hans følgesvenn.
Hybris var en forferdelig herre.
Aldri hadde han spøkt, sunget eller lært å flørte.
Han trakk sitt siste ensomme pust,
fra en pute av jord.
I et hjem laget av jord
Og et tak av torv.
Dette var HANS hjem.
Ikke i presidentens sone.
Ikke noe palass i gull, sølv og messing
Bare et hull med et gjørmete tak,
alt dekket av gress.
Og ingen gulvvarme i tillegg.