Det store skillet.
Av P.B. Phillips
Hun så ham, nord for sporene.
Han så henne, sør for sporene.
De sa til henne: 'Han er ikke noe bra, de rike og deres onde, fordømte blikk.'
De sa til ham: 'Hun er ikke noe bra, de fattige er alle onde, fordømte kjeltringer.'
Hver dag, i regn eller solskinn, akkurat idet solen gikk ned.
Han dro østover, hun dro vestover, ved planovergangen møttes de alltid.
Hun stoppet og stirret inn i hans vakre øyne.
Han nølte, uten å ville si sitt første eller siste farvel.
Noen få stjålne minutter, som hun og han måtte skjule evig.
Noen få stjålne minutter sammen, over Det store skillet.
Vinter etter sommer, ingen endring, ingen forventning om glede.
År etter år, spilte de ut sitt lille skuespill av ubedt tristhet.
Ingen berøring, aldri kjærlighetens ømme kyss.
Ingen endring til herr og fru fra herr og frøken.
I tretti år, i regn eller solskinn, akkurat idet solen gikk ned.
Han dro østover, hun dro vestover, ved planovergangen møttes de stille.
De sa til henne: 'Han er ikke noe bra, de hvite og deres onde, fordømte blikk.'
De sa til ham: 'Hun er ikke noe bra, de svarte er alle onde, fordømte kjeltringer.'
Den siste dagen av den varme sommeren i 1905.
Var den siste dagen hun så hans vakre øyne i live.
Et hjerteinfarkt raste og tok hans triste lille liv.
Hans lengtende hjerte knuste til slutt, uten henne som sin vakre kone.
Da solen gikk ned, nøyaktig ett år på dagen.
Ved planovergangen deres tok hun noen piller og vasket sitt triste lille liv bort.
Hun og han fikk ikke lov til å krysse Det store skillet.
Selv om det bare var 4 fot og 8,5 tommer bredt.