Deres julaftenspøkelse

​

 

Fjernt kirketårn, i rimfrosts drakt

Gammel skog, i tiden lagt.

 

Hvert år en drøm, et himmelsk kall

En lyst til å fly dit, sitte stille, lytte til alt.

 

Rødstrupen lander, på mosegrodd stolpe

Hun venter på henne, julaftens vert.

 

Røyk fra pipa, steg mot det blå

Svinekjøtt steker, på risten nå.

 

Kristtorn og misteltein, pryder verandaens tak.

Vunnet inn med eføy, og duftende rosmarin-blad.

 

I skyggefull hall, ullteppe og peisens glød

Med utskåret stein, som løfter lysets nød.

 

Lenestol og fotskammel, plassert til høyre

Klar for boken, og kveldens konjakk-tøyre.

 

Huset er stille, kun knitring fra flammer

En sølvsilhuett, og en kjærlig latter som rammer.

 

Hvisket fra fortiden, fra høyt, høyt der oppe

Et mildt minne, om et liv, og en kjærlighet som stoppet.

 

Tapt i flammene, og dyp i sin sorg

Han kan finne fred, når dagen gryr i borg.

 

Men i kveld var det ti år, på selve dagen

Hans elskede Roesia, forlot verden i stillhet, slagen.

 

Hun var hans hjerte, hun var hans kone

Fylte hans sjel, hele livet, i hver tone.

 

Med et nikk mot portrettet, hun holdt så kjært

Slipper han mot døren, med lut rygg, som lært.

 

Et tiår med hjertesorg, delt med kjære Rødstrupe

Lille røde bryst, oppmerksom, med hode som duppe.

 

For å takke lille Rød, for årviss lytting

Cecil åpner hånden, med baconbiter, en glitrende bytting.

 

Tålmodig ser Rødstrupen, etter hans siste ord

Hun venter til hun vet, han vet han er hørt på jord.

 

Fra hans gamle hånd, tar Rød sin varme mat

Én elegant bevegelse, mot vinterens sult-krav.

 

Svart dør klikket igjen, Cecil er tilbake i sin krok

Vendt til sin ild, og sin favorittbok.

 

Rødstrupen med et flaks, av små brune vinger

Rødbrystet engel, til redet hun svinger.

 

I mørket av den kalde vinternatt

Deres julaftenspøkelse, har begge to rettet opp, fatt.

​

​