Skriket.
Av P.B. Phillips

Bare klatre opp stigen, trinn for trinn.

Inn gjennom det åpne vinduet og ta bildet der det hang.

 

Tilbake veien jeg kom, og ned til bilen.

Ingen grunn til å stresse, ingen grunn til å kjøre så langt.

 

Seks år tidligere gjorde jeg nøyaktig det samme ranet, fra det samme Oslo-museet.

Samme mangel på låser, alarmer og sikkerhetsvakter, jeg så dem aldri.

 

Norsk politi klarte ikke å finne meg; så slappe, langt forbi en spøk.

Ingen kriminell mesterhjerne, bare en fyr som er litt gal og litt blakk.

 

Selv om jeg hadde bildet hengende i leiligheten min, var ikke politiet de sendte de beste.

Til slutt kunne jeg ikke selge det, bar det under armen og overga meg for arrestasjon.

 

Hundre og seksti millioner dollar er Skrik verdt, sies det.

For meg ser det bare ut som hvordan jeg følte meg, hver eneste dag.

 

Jeg var en rakker, så ung fotballspiller, før jeg ble tyv, en kjendis.

Men til slutt ble jeg redusert til å stjele et og annet par sokker, bare en helt vanlig fyr.

 

Bare 57 år gammel drar jeg til himmelen, forhåpentligvis møter jeg helten min Edvard Munch.

Jeg håper han har smørbrød, jeg er sulten, siden jeg døde rett før lunsj.

​